Saturday, December 09, 2017

Følelsenes oppdragelse

Torgrim Eggen
Kunstrock
Cappelen Damm 2017

Et triptykon er et alterbilde, og hos Torgrim Eggen er det glitrende popkameleoner som trer fram i stedet for de mer tradisjonelle helgenene. Utvalget er kresent i en bok som ikke er omfattende: Bare Roxy Music, David Bowie og Kraftwerk er det plass til. Forsiden preges av en farget flisvegg i Andy Warhol-stil. Samarbeidet mellom Warhol og Velvet Underground seint på 1960-tallet er for et episenter i kunstrocken å regne. Warhols popkunst gikk langt i å forene kunstens sfærer med masseproduksjon og forbrukerkultur. Han så gatens glamorøse dragqueens som filmstjerner og helgener, og skapte disse serieproduserte popikonografiene som bokomslaget etteraper, og som alle nå kan lage selv, ved hjelp av apper på mobilen.

Materialet virker som et nachspiel etter Eggens Berlin-bok fra 2013. Stilen er muntlig og anekdotisk, og forfatteren understreker at han har personlige berøringspunkter med de utvalgte kunstrockerne. Faktisk leser vi om tre par, de to første med røtter i glamrocken: Bryan Ferry & Brian Eno, David Bowie & Iggy Pop, og det depersonaliserte Kraftwerk-crewet Ralf Hütter & Florian Schneider. Jeg leser Eggens bok som en subtil leksjon i å bli til en estetisk velfundert, stilfull gentleman, så det er ikke store plassen til kvinnelige kunstrockere denne gangen. Det kvinnelige er imidlertid ikke fraværende, snarere helt grunnleggende i den historiske kunstrocken som handlet om overskridelse og utforskning, også av det kvinnelige og homoseksuelle. Her passer i hvert fall glitterkameleonene jeg nevnte i starten inn.

Historisk var kunstrocken et enestående smutthull for intelligente ungdommer som ikke ville være havnearbeidere, som sine fedre. Det var både en klassereise, et brudd med tradisjonelle kjønnsroller og en urbaniseringsprosess hvor man kunne bryte med de forhold man var født under og gjenskape seg selv som del av utopiske fellesskaper («rockegruppen»). Eggen virker ikke alltid i forbindelse med hvorfor dette fremdeles er en viktig historie. Særlig i engelsk og amerikansk journalistikk har kunstrocken blitt opphøyet til filosofi av forfattere som Simon Reynolds og Greil Marcus. Eggen har ikke samme ambisjoner, men kanskje er hans prosjekt mer aktuelt enn han først trodde: I en tid hvor den politiske populismen gjør alt for å skille kulturen fra dens venstre-orienterte myter – hvor estetikk, opprør og kreativitet var uløselig sammenflettet – synes den historiske kunstrocken å inneholde noe mer akutt bevaringsverdig enn den nostalgiske mimringen som Eggen fornemmer at hans prosjekt balanserer på kanten av. Så snart kulturpolitikken begynner å bli styrt av forbrukerundersøkelser av massens allerede eksisterende forbruksvaner, snarere enn en avantgardedrift mot det ytre rom, sier det seg selv at verden kommer til å stå helt bom stille.

Den historiske kunstrocken er en gentlemansutdannelse med plass til store fakter. Det er en rebelsk vrangutdannelse, med et William Blake-sitat på første side: «The road of excess leads to the palace of wisdom», men tenk om den kunne brukes pedagogisk overfor den generasjonen av menn som har mistet alt håp og bruker kvelden på å jazze med gutta og voldtektstrue unge kvinner på nettet. Den retromanien som Simon Reynolds mener styrer kulturen nå er muligens deprimerende, men jeg tror de bitre nett-trollene ville elsket et David Bowie-kurs i revitalisert kreativitet.

Eggens stil er grunnfestet i jeget, som det er for hans New Journalism-forbilder. Det passer utmerket til glamindividualistene, men det blir problematisk når jeget sjekker ut. Tyske Kraftwerks anonymitet forklares som del av etterkrigstidens motreaksjon mot sterke personligheters forførende retorikk, men bandet står tilbake som fjollete og pussige. Eggens fokus på jegets stilutdannelse kommer til kort, selv om det også hører til kurset å lære om jegets negasjon. Roxy Music drømte om Hollywood, Bowie satt ut-coket i Los Angeles og lengtet etter Berlin, men det er også en transatlantisk forbindelse i Kraftwerks historie, og den delen hører vi skuffende lite om.

I et YouTube-klipp fra The New Dance Show, som ble tatt opp i Detroit tidlig på 1990-tallet, danser stilfulle svarte amerikanere vilt til Kraftwerk på en nattklubb. I Detroit, med sin feilede bilindustri, lød technomusikken som George Clinton og Kraftwerk fanget i en heis. Eggen skriver for så vidt om dette, men her går grensen mellom det stilfulle jegs journalistikk og en mer sosialt engasjert sjanger. Eggen kunne gjerne ha lagt jeget på hyllen og tatt fatt på den såkalte afrogermanismes (forfatterens eget ord) sosiopolitiske implikasjoner.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. december 2017.

No comments: