Monday, April 10, 2017

Amerikansk sjelskrise

Depeche Mode
Spirit
Columbia Records

I forstadsnabolaget der jeg vokste opp var det absolutt konsensus rundt Depeche Mode. Musikken gikk rett inn i blodet vårt og ble sanger om våre liv, identifikasjonen var total. I hvert fall er det sånn jeg husker det. Kanskje Basildon, den lille industribyen øst for London hvor Depeche Modes bandmedlemmer vokste opp, likner stedet utenfor København der jeg vokste opp, i hvert fall gjenkjente vi forstadsdrømmene. De var et synthband, noe som i 1981 nesten var det samme som å komme fra det ytre rom, men de var vennlige aliens, i begynnelsen var det slett ikke vanskelig å like dem. «Just Can’t Get Enough» fylte alltid dansegulvet maksimalt. Hver gang, hver fest.

Teenyboppers from space, synthrytmene fungerte som en slags champagne i blodet. Lyden var uhørt, og de eneste pionerene var bisarre 70-tallsband som amerikanske Suicide og tyske Kraftwerk. Men lydbildet endret seg imidlertid allerede etter det første albumet, Speak and Spell (1981). Vince Clarke (som senere hadde suksess med Yazoo og Erasure) forlot bandet og et annerledes mørke vokste frem. På omslagene som fulgte var det arbeidere i fokus; med sigd på A Broken Frame (1982) og med hammer på Construction Time Again (1983). De industrielle lydene på Construction Time Again gjorde det vanskelig for de av lytterne som ønsket seg mer champagnepop, og fra nå av gikk det mer og mer i sort – en reise som mange fans siden har fulgt med på, med lojaliteten intakt.

Bandet fyller stadig det ene stadionet etter det andre, verden over. Noe som neppe vil endre seg etter det siste albumet Spirit, som tekstmessig representerer en skarp vending tilbake til et klart politisk standpunkt. Fra 1980-tallet husker jeg de der typene på ungdomsklubben som drev med nazihilsen, de med hitlersveis og ridebukser, og de er stadig der ute. Tidligere i år erklærte Richard Spencer, en av sjefideologene bak den amerikanske Alt-right-bevegelse, kjent for ekstrem høyreorientert, rasistisk tankegang, at Depeche Mode var bannerfører for deres bevegelse. Alle står som kjent fritt til å fortolke, men det arbeiderklasseorienterte, britiske bandet – som senere ble de seksuelle outsidernes helter i en periode med turbulens – hvorav sanger Dave Gahan og hovedlåtskriver Martin Gore begge har gjort amerikanere av seg, har tydelig understreket at de ikke har noe til felles med Alt-right.

Men hva er det så for en ånd som påkalles av Depeche Mode denne gangen? Ånd behøver ikke bety noe mer enn godt humør og gleden ved å trekke pusten, størrelser det definitivt er verdt å forsvare i en tid der angstmaskineriet vil knytte oss til ekskluderende nasjonale grupperinger. Ikke fellesskaper av glede og sjenerøsitet, men av aggresjon mot alt som betraktes som annerledes. Spirit bærer preg av finanskrisa og sosiale mediers totale annektering av de vestlige sinn.

På lydsiden er det ikke mye nytt, bandet beholder sin signaturlyd, men det føles ikke som nostalgi når jeg gleder meg over Gores lyse vokal bak Gahans dype soulstemme på det spirituelle Ground Zero som åpner platen, sangen «Going Backwards.» Snarere svever jeg gjennom tida til «New Life» (1981) og reviderer min egen generasjons ekstreme fremtidsoptimisme. Det skingrende håpet hos postpunkband som U2 og Simple Minds, som ble oppgradert fra punkeklubber til sportsarenaer med sin ekstremoptimistiske, amerikaforelskede popmusikk. Den gang så man frihet og fremskritt på den tyske Autobahn og i det frie Amerika, men det ser drastisk annerledes ut i dag. Jeg vil våkne opp med min generasjon, jeg vil ikke kalles nostalgisk, jeg vil se på verden, kaldt og klart:

We can track it all with satellites / See it all in plain sight / Watch men die in real time / But we have nothing inside / We feel nothing inside / We are not there yet / We have lost our soul / The course has been set / We’re digging our own hole / We’re going backwards / Armed with new technology / Going backwards / To a caveman mentality.

Gahans stemme er blitt dypere og mer sjelfull. Han er blitt en varm crooner. Sjelden har vokalene svingt så godt, også på den tidsåndsslaktende «Fail», sangen som Gore til slutt synger, med sin mer eteriske stemme. Bandet har brede referanser, fra det Lennon-aktige soul-skriket på «Poison Heart» til den krautrockaktige beaten på «So Much Love» skrevet av Gahan.

Northern Soul var et klubb-fenomen fra 1960-tallets England som utover 80-tallet gjenoppstod mer eller mindre parallelt med gruvearbeidernes voldsomme streiker. Soul, blues og arbeiderklasse er ikke en ulogisk kombinasjon når man stiller med samme bakgrunn som Depeche Mode. Og det er kanskje her vi skal forsøke å parkere musikkjournalistenes vanlige oppheng i formfornyelse. Nå om dagen har evnen til å bygge et fellesskap en faktisk, reell verdi. Nei, Spirit er ikke formfornyende, men i en tid der fundamentalistiske religioner, merkevarer og nasjoner tigger om vår tilslutning, vil jeg stolt rope ut at jeg ikke tilhører noen av disse, men i stedet et fanfellesskap som Depeche Modes.

Gahan forstår ikke noe, her sitter han i sitt hjem i New York og ser en amerikansk president styre massene via demonisering av Den fremmede. Det er ikke amerikansk, sier han i et intervju, og ser helt paff ut. Opptaket av Richard Spencer som etter presidentinnsettelsen i januar fikk en knyttneve i fleisen, ble raskt til et meme på nettet. Interessant nok er et av dem lydlagt med arbeiderklassehelten Bruce Springsteens «Born in the U.S.A.» (1984). Amerika er outsidernes land, det er frihetens land, det er den seksuelle freakens land. Amerika, all inclusive.

Susanne Christensen, Musikkmagasinet 10. apil 2017.

No comments: