Saturday, September 26, 2015

White trash-drømmer

Inger Bråtveit
Alice A4
Roman, 236 sider

Hvilke drømmer og muligheter er tilgjengelige for en ung jente som vokser opp i en drabantby? Alice bor med sin eldre søster og sin utbrente fabrikkarbeidermor, og den dagen et omreisende tivoli kommer til byen, åpnes dører til en helt annen verden. Å henge med hodet opp-ned i en sklie, å spise kvalmende sukkerspinn, å hengi seg til denne kitschy, glitrende verdenen, gjør noe med en jente som Alice, på terskelen til tenåring. Tivoliet åpner muligheten for flørt, begjær og forførelse. Alice beskrives som fjortis, og den mannen hun møter er eldre, i hvert fall kjører han bil, men vi får få konkrete beskrivelser av ham. Han representerer imidlertid noe farlig og ulovlig, en ny virkelighet som står i konflikt med hennes familie. Det er Alices hengivne, drømmende stemmer vi hører, og hun snakker til mannen, i andreperson, teksten gjennom: "Du og eg. Me skal spegla oss i stjernene. Eg lovar deg. Du høyrde kva eg sa, og køyrde gjennom alt som var skite, stengd av og gebyrlagd."

Inger Bråtveits forfatterskap er reelt trassig, egenrådig og eksperimenterende. Hun har gjort et poeng ut av å «piratere» andre verk og skrive innenfra disse, for eksempel er Siss og Unn (2008) skrevet opp mot Terje Vesaas' Is-slottet (1963), mens Alice A4 er skrevet opp mot Lewis Carrolls Alice in Wonderland (1865). Videre har hun gjort det til et poeng å samarbeide tett med andre forfattere, for eksempel den svenske poeten Cecilia Hansson (Loveprojekt, 2009 – dikt som består av like deler svensk og norsk), og musiker og forfatter Jenny Hval. Sammen med sistnevnte satte hun i 2011 opp en performance kalt Kvit søppel, og man aner at høstens roman ligger i forlengelse av det prosjektet. Bråtveit arbeider konsekvent med sikte på hybride former, Alice A4 er ingen fortellende roman, snarere er det en filmatisk punktroman som i stedet for å gli logisk framover fra punkt A til punkt B hakker og stammer, gjentar bilder og nærmest fryser fortellingen i lange strekk, hvor bare bilkjøring og drømmende stemme fyller teksten.

Det kan komme en rik litteratur ut av en slik praksis, hvis – vel å merke – forfatteren er god nok. Flere skandinaviske forfattere har forsøkt dette med interessante resultater, det mest nærliggende eksempelet er Sara Stridsbergs Darling River (2010) som er skrevet opp mot Vladimir Nabokovs Lolita (1965). Alice A4 deler både teknikk og tematikk med Darling River: Den unge jentas verden, jenta og den eldre mannen. Alice in Wonderland er et kanonisert verk som har generert enorme mengder sekundærlitteratur og remakes, forskjellige tolkninger. Det er her det rinner en i hu at Bråtveit har vært en av flere norske forfattere som har blitt hentet inn til å nyoversette Bibelen. Hvilket annet verk, kanskje med unntak av de greske mytene, har oftere ligget og murret som undertekst i den vestlige litteraturhistorien?

Carrolls Alice kan leses som et feministisk verk: Alices syndefall ned i kaninhullet blir en fantastisk oppdagelsesreise, og Alice opponerer mot den viktorianske moralen og den rojale overklassen som den krakilske dronningen representerer. Bråtveits Alice kommer ikke godt ut av romancen, mot slutten ligger det en eim av misbruk og ulykke over kjærlighetsforholdet. Alice forsøker velkjente utveier ut av white trash-eksistensen: rastløs romantikk i kalde biler, til slutt klassereisen inn i A4-livet. Her ender hun kanskje, bak hekken i sitt hus, mens hun drikker et glass vin med sin mann. Bråtveit har skrevet en poetisk, intelligent og formmessig interessant roman med mye stoff til ettertanke.

Susanne Christensen, Klassekampen 26. september 2015