Saturday, May 10, 2008

Glitrende rebellspøkelse

Pablo Llambías
… rasende …
Gyldendal, København 2008
Roman, 166 sider

Navnet "Patricia" er ikke spesielt alminnelig i Norge, en nettside forteller meg at det bare er ca. 400 personer som heter dette. Ikke at det skulle være avgjørende for å forstå nærværende roman, men jeg synes likevel det er interessant at "Patricia" er et latinsk navn som kan spores tilbake til det romerske samfunns inndeling i toklasser; pleibere og patrisiere - hvor patrisiere altså var av den høyeste rang, de var aristokrater.

Den Patricia vi møter i en av de mest vektige danske samtidsprosaister Pablo Llambías' roman er en 16-årig anarkistisk raseribombe, med et ungdommelig laserblikk ser hun tvers gjennom alt. Teksten flytter oss for det meste inn i hennes murrende kaoshode hvor familien som omgir henne - moren Lise, faren Pepe og lillebroren Alex - pluss alt som finnes av institusjoner og ritualer som vi mener danner en normal, velordnet virkelighet, flås fra hverandre i en lang, abrupt tekststrøm.

Å være rasende er å være ute av seg selv og Patricias ungdommelige desintegrasjon, det trykket av overskytende energi som ikke finner noen plass i verden, skaper en tekst som farer av sted i et avsindig tempo, skrevet ut i bruddstykker kontinuerlig avbrutt av ellipser, i stil med Louis-Ferdinand Célines D'un château l'autre (1957). Kanskje er det disse forholdene som gir Patricia et visst aristokratisk preg, et slags raseriets utenfor-verden-liggende opphøyethet som igjen og igjen kommer i konflikt med lov og orden og kaller på kraftige irettesettelser fra faren:

- Hold nu op med det der!
… og så er der middag igen … og Pepe skælder ud … som sædvanlig … på Alex … og Alex …
- Du ved godt, at du ikke må det der! Hvad tror du, vi har dørene for … Alex ved det åbenbart ikke … Pepe vil sige det lige om lidt … og jo, Alex ved det godt … han gør det for at provokere … og Pepe er så opfarende … måske kan Alex lide, at han bliver sur …
- Sæt dig ned, og lad så være med det der! Dørene er der, fordi vi skal bruge den, ikke for noget som helst andet. Sæt dig.

Men det blir snart klart at det utenfor-verden-liggende skal forstås helt konkret. Ikke langt ut i romanen blir det tydelig at den lille familien faktisk er en spøkelsesfamilie, hvor det bare er Patricia som innser sannheten. Den øvrige familien forsøker av alle krefter å normalisere deres eksistens og oppføre seg så mye som menneskekropper i en materiell virkelighet som mulig. Når Patricia våger å gå gjennom dører og vegger retter de forarget på henne. Patricia tar igjen av alle krefter og håner sine slektninger for å føle postkortfølelser, leve i en postkortvirkelighet.

Patricia flår sin familie, men Alex føler hun omsorg for, lillebroren som hun forsøker å få til å forstå tingenes rette sammenheng, men som likevel langsomt sykner hen. Romanen oppløser seg i et virvar av lettere eksentriske bilder som jeg ikke er sikker på om man skal kalle surrealistiske (for å antyde at de duger) eller kitschy, Magritte-kitschy. Det er uansett en bragd å ha viljen til å sette sammen en roman som dels er ungdomsroman, dels spøkelsesroman og dels en bitende kritisk samtidsroman som faller perfekt mellom 68 (ungdomsopprøret i Paris) og 69 (ungdomshuset på Jagtvej 69 som nettopp ble revet ned).

Llambías' forfatterskap er både omfattende og i rivende utvikling, med … rasende … ser det gledelig nok neppe ut til at han har tenkt til å velge trygge løsninger. Det er blitt til en stripe av bastardromaner, senest Et ukendt barn (2005, et melodrama om 2. verdenskrig - eller en nazifisert samtid - som toner over i magisk realisme) og De elskendes bjerg (2006, romantisk kioskroman solid pepret med postkolonial kritikk). Det er selvfølgelig en påstand, men Llambías' bakgrunn som billedkunstner synes å bringe med seg et nokså taktilt forhold til litterære konstruksjoner: tekstene er satt sammen alt annet enn sømløst, noe som er med på å skape svært vitale - og veldig skjeve - litterære verker som nesten alltid er en fryd å lese.

Susanne Christensen, Klassekampen 10. maj 2008

No comments: