Saturday, December 23, 2006

Hyggekolonialisme

Pablo Llambías
De elskendes bjerg
Gyldendal 2006
Roman, 212 sider

Den danske forfatteren Pablo Henrik Llambías (f. 1964) har i anledning sin nyeste utgivelse sløyfet mellomnavnet Henrik. Nå står bare de forholdsvis eksotisk-lydende delene av navnet igjen, noe som kler omslagsdesignet strålende – en mørk fjellsilhuett med en vakker lilla solnedgangshimmel over – dette lukter bestselger, dette lukter romantikk, dramatikk.

Og De elskendes bjerg er nettopp dét, en kjærlighetsroman med et plott som langt på vei følger en skjematisk dramakurve vi gjenkjenner fra diverse soaps: En mor ligger for døden, på sitt dødsleie røper hun at familiens overhode Jannik ikke er Luisas biologiske far, at hun derimot er resultat av en affære med en spanjol, Gerardo, som moren møtte på en feriereise til Torremolinos på 70-tallet.

Sannheten rammer den lille familien som en annen sjokkgranat. Virkeligheten er med ett slag forandret, familien har levd på en livsløgn, et helt verdensbilde bryter sammen. I avsnitt etter avsnitt oppspores historien, sett fra skiftende fortellerperspektiver, om Birthes affære med Gerardo – men reisen er ikke helt bekvem. Llambías ryster leserens forventninger godt og grundig, sprekker åpner seg i fortellingen som ikke helt underbygger den sjangermessige tryggheten som etablerte seg ved første øyekast.

Llambías har et ganske omfattende forfatterskap bak seg, elleve prosautgivelser er det i posen, og det dreier seg om en prosa som ikke sjelden betegnes som konseptuell – hva nå det skal bety? Jo, romanene, for eksempel den ofte nevnte Rådhus fra 1997, framstår som selvbevisste – og selvavslørende – konstruksjoner. Llambías' realisme er en avantgarde-realisme som unnflyr forestillingen om det organiske, enhetlige verket hvor det virkelige skrives fram uten samtidig å ville diskutere nøyaktig hva dette virkelige er for en størrelse. Vanlig realisme tar ting for gitt, naturaliserer sitt opphav. Nå representerer Llambías slett ikke en unik forfatterholdning, men med sin bakgrunn fra Kunstakademiet i København later han til å håndtere det splintrede romanverket en anelse mer sammenbitt og velinformert enn de fleste.

Llambías' forfatterskap hylles ofte for sine estetiske og politiske kvaliteter, litt sjeldnere for sitt engasjement i det man kan kalle en begjærets diskurs. Ikke desto mindre løper det et begjærets spor gjennom de fleste romanene hans – man kan si at det mikses inn, liksom en konseptkunstner mikser det maleriske inn i kunsten sin. Det er det irrasjonelle, kroppsvæskene, gråten, det førspråklige hyl, som splitter og desentrerer verkene.

I De elskendes bjerg er det framfor alt moren Birthe som er bærer av det irrasjonelle begjæret, men Birthe er også den som mest stedig kjemper mot seg selv. Og her får Llambías virkelig skovlen under det moderne mennesket: Temaet er autentisiteten som ideologisk konstruksjon, nærværets ideologi som en repressiv størrelse. Birthe deltar nemlig i utallige selvutviklingskurs som skal få henne til å finne seg selv, en reparasjonsfilosofi som spores tilbake til 60-tallets forestillinger om menneskets frigjøring. Det er dette tilstedeværelsesteatret som produserer endeløse rekker av knuste, kjærlighetsløse subjekter.

Det er nærliggende å assosiere til Michel Houellebecq når man leser De elskendes bjerg, spesielt i det bitende portrettet av en turistindustri som utfolder seg som en moderne hverdagslig hyggekolonialisme. De to spanske tjenerne Gerardo og Luis gjør seg spanske for Birthe og venninnen Anja, de får Spania til å fungere – eksotismen er et selvbevisst show, en act, som vises fram for de besøkende. Også Houellebecq har skrevet om hyggekolonialismen, den gjensidige utnyttelsen som den moderne turismen er et uttrykk for, og strekker likedan sine undersøkelser tilbake til 60-tallets frigjøringsideologier.

Men verre skal det bli med Birthe – og her utfolder den bitre ironien seg for alvor. Det hun betegner som den tragiske sannheten om datterens sanne opprinnelse, også den baserer seg på en mental forskyvning. For hun har rett og slett husket feil. Men da datteren Luisa står på de elskendes fjell i Málaga, stedet som ble hennes mors syndefall, påminnes vi den middelaldermyten som knytter seg til nettopp fjellet: om de elskende som ikke kan få hverandre og jages i døden utfor klippen. Her står Luisa nå med Amir, en illegal flyktning fra Marokko. Og det er ikke menn med stokker som kommer for å skille dem ad, men en rabiat skandinavisk immigrasjonslovgivning.

Danske kritikere har lovpriset De elskendes bjerg for bokas presise språk, men slutten har vært tung å svelge – «too much», sier man i Politiken, «merkelig», sier man i Information. Politisk litteratur er utnevnt til en hot ny trend i Danmark, men spørsmålet gjenstår stadig: Hvorfor er ikke danske bokanmeldere i stand til å gjenkjenne politisk litteratur, selv når den spretter opp og biter dem i nesa?

SC, Klassekampen 23. december 2006

No comments: