Sunday, June 26, 2016

Ekstatiske vitenskaper

Ina Blom
The Autobiography of Video. The Life and Times of a Memory Technology
Sternberg Press 2016, 241 sider

Medieteknologien har en egen darwinistisk logikk: På 1920-tallet tok radioen livet av teaterstjernen, og etterlot teatersalene tomme. På 1950-tallet tok video livet av radiostjernen, et drap som illustreres tydeligst med musikkvideoens gjennombrudd da MTV ble lansert i 1981. Og på 1990-tallet tok digitaliseringen kål på videostjernen – analog video er nå å anse som et dødt medium, som likevel stadig spøker i billedkunsten og retroentusiasters hjerter. En typisk menneskelig drøm om økende intensitet driver denne utviklingshistorien framover. Jo mer fjærlett og usynlig teknologien er, desto bedre føles det; illusjonen er at vi kommer tettere på livet med et mobilkamera. Kameraøyet og jeg’et er så tette at de føles som én enhet: Vi konsumerer fortellinger om oss selv og andre dagen lang. Den selvbiografiske førstepersonsfortellingen er crème de la crème og står øverst på menyen i dag. Til andre tider var det langsommelig og eksklusivt å male et oljemaleri og på det viset fortelle om en hendelse, for eksempel en brudeferd gjennom Hardangers fjorder.

I vår samtid gjenoppstår sentrallyrikken, med et tydelig, sansende jeg, i Snapchat- og Instagram-fortellinger. En amerikansk poet som Steve Roggenbuck (f. 1987), som besøkte Oslo Poesifilmfestival i februar, poster sin selfiepoesi på alle eksisterende internettplattformer. I ett opptak ser vi Roggenbuck løpe gjennom et ørkenlandskap, iført en hettegenser med dyreører. Han peker mot himmelen, mot skyene og månen, og roper dyrs navn med stor entusiasme: "It's time to be a fucking organism on earth!" brøler han, som en annen Walt Whitman.

Ina Blom er ikke bare professor i kunsthistorie ved UiO, hun er også en internasjonalt anerkjent forsker og kunstkritiker, og i hennes nye bok om videokunstens heydays på 1960 og -70-tallet, med spesiell forkjærlighet for pionerer som Nam June Paik og Bill Viola, sirkler hun inn relasjonen mellom videomediet og selvbiografien. Elementene kobles imidlertid sammen med et langt større raffinement: Dette er videomediets selvbiografi. Bloms entusiasme tangerer faktisk Roggenbucks. Når man først har kommet forbi den litt kronglete innledningen, er det en nytelse å følge en kunnskapsrik og fantasifull forskers dybdestudier i en rekke historiske videoverk, levende inspirert av blant annet hjerneforskning, molykelær biologi, astronomi og sosiale vitenskaper. Blom følger teoretiske strømninger som lenge har kritisert sentralperspektivet og antroposentismen, altså menneskets tendens til å tro at vi er verdens midtpunkt, og dens dominerende hersker. Vi inngår imidlertid i et spill med våre omgivelser, vår identitet er relasjonell: Vi interagerer med hunder, katter, blomster, mikroorganismer og gjenstander, og det er her Bloms vitenskapsbegeistring grenser til science fiction. En måte å skjelne mellom levende og ikke-levende størrelser er å fastslå at det levende har hukommelse – og har ikke video nettopp hukommelse? Blom argumenterer for at videomediet har agens, altså en egenvilje, og dermed besitter en slags subjektivitet, og kan sidestilles med oss i et kollektivt samspill. Dermed utøver hun en form for kreativitet som går rett til kjernen: Snarere enn å sprute maling på alle overflater, knekker hun noen av de grunnleggende kodene, og endrer på selve forutsetningene for hvordan en forsker kan formidle videomediets historie. Når dette fungerer på sitt beste, er det underliggjøringens thrill som kiler leseren.

Susanne Christensen, Klassekampen 25. juni 2016

Saturday, June 11, 2016

Idealmor i bokform

Mensen
Red. Nina Méd
Design Johanne Hjorthol og Majlin Keilhau

Det har nok reddet mang en tenåring fra unødig ulykke at foreldrene hadde Kvinne, kjenn din kropp i bokhylla. Som så mye annet som har med kvinnebevegelsen å gjøre, kan ideen til dette banebrytende seksualopplysningsprosjektet med kvinnekroppen som utgangspunkt spores til Amerika på 1970-tallet. I en dokumentarfilm om den tida, She's Beautiful When She's Angry (Mary Dore, 2014), fortelles det blant annet om hvordan prototypen til Kvinne, kjenn din kroppOur Bodies, Ourselves – ble til, en lang og trøblete vei. Også denne aktuelle bruksboka for tenåringer, om menstruasjonens velsignelser og forbannelser, ser ut til å ha et amerikansk forbilde: The Period Book: Everything You Don't Want to Ask (But Need to Know) av Karen Gravelle (1996) som ble oversatt til norsk i 1998. Ideen om en humoristisk, tabubrytende, illustrert bok om et tenåringsjentefenomen – den første menstruasjonens ankomst – som ofte er sterkt uønsket, og som skjules og ties i hjel, er det svært vanskelig å mene noe negativt om. Det har også uten tvil skjedd mye på området siden 90-tallet, så here it is: Mensen! Den røde bølge.

Noen av de beste bidragene er illustrasjoner og striper, for eksempel forsida, en remake av et ikonisk kunstverk som har fått sitt eget liv i kulturen, Den store bølgen ved Kanagawa (1829–32) av den japanske kunstneren Katsushika Hokusai, et fint og tankevekkende grep. Mensen er good «clean» family entertainment, og forfatterne fokuserer en del på å beskrive positive opplevelser. Noen av tekstene er skåret over samme lest, i en grad som gjør dem merkelig like, også i toneleie. Mulig det er prisen for et prosjekt med så mye god vilje til folkeopplysning, men forfatterens fingeravtrykk går iblant tapt. Jeg ville ikke kjent igjen Agnes Ravatn i en blindtest, for å si det sånn.

Her er en del erfaringsbaserte jeg-fortellinger med intim tone, faktisk en varm tone, hvilket neppe kan være en lett sjanger. Boka er rettet til tenåringsjenta, men den er faktisk også til hennes relasjoner, til moren og kjæresten. Sitter du selv med en haug av negative mensenerfaringer, finnes det her en perlerad av omsorgsfulle, friske og kjærlige idealmødre, og også en idealkjæreste som ikke lar seg skremme av mensblod. Boka blir til en idealmor, faktisk. Denne boka gir meg en klem og tar meg med på byen for å feire den første mensen, på kinarestaurant med sursøt saus.

På tross av sympati for feelgood-tekstene i samlingen, er det nok de informasjonstunge jeg dras mest mot, for eksempel Marta Breens googlefest, Kadra Yusufs globale perspektiv på mensmyter og Neha Naveens bruksorienterte, bejaende tekst om menskoppen. Seriøst, dette er nytt for meg: mennskopp? I Kristina Leganger Iversens dikt finnes noen gode argumenter for menskoppen, bruker hver av oss virkelig 28 tonn mensprodukter som bind og tamponger gjennom våre liv? Den miljøbevisste kvinne bestiller sannsynligvis menskopp med det samme hun har lest dette diktet.

Mensen gjør sannsynligvis jobben, så hva skal en anmelder egentlig si? Det gode er godt, det varme er deilig, det er som å ri på en feelgoodmensbølge, å legge seg dypt i en moderlig favn. Gotisk tenåringshorror i stil med Stephen Kings Carrie (det ultimate mensmarerittet) fornektes ikke akkurat, men her følger en bred vifte av forslag til happy ending. Boka er rettet til ungdom, og er på mange måter en pedagogisk overtaking av et fenomen som har et reelt overskridende potensiale. For større grad av radikalitet, hold et øye med kunstverdenen og den gryende fribløderbevegelsen.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. juni 2016

Saturday, May 28, 2016

Cherry bomb

Namra Saleem
I morgen vi ler
Roman, 298 sider
Tigerforlaget 2016

Generasjoner som skaver mot hverandre, det er en historie like gammel som verden selv. En foreldregenerasjon, kanskje de gamle gudene, sliter med noen ustyrlige, titanske tenåringer. Den eldre årgangen kan ha mange grunner til å utstede forbud og true med å slå hånden av avkom som nekter å føre deres levesett videre. Islam framstilles ofte som en endimensjonell forbudsreligion, men det er neppe stor forskjell på om reglene har islamsk eller kristent fortegn, eller noe tredje: Irrasjonelle, livsfornektende dogmer kommer neppe til å vinne fram, det har vi sett igjen og igjen.

I Namra Saleems debutroman møter vi tenåringsjenta Samina, som sammen med sin pakistanske familie har flyttet til Norge og bor i Stavanger. Den lille familien, som virker ganske velfungerende, flytter til Oslo nettopp idet Saminas tenåringskropp gjør et sprang og begynner å menstruere for første gang. Det klippes hektisk fram og tilbake i tid, for vi får i neste avsnitt vite hvordan det siden gikk. Samina fikk en datter med en ikke-muslimsk mann og står i fare for å bli avvist av sin familie. Det er mange kostelige ungdomsscener her, hvor man prøver seg fram på ulike måter, men tonen er likevel neddempet og alvorlig. Vi kommer tett på Samina, derfor er det grunn til å tro at forfatteren strekker seg etter en slags psykologisk realisme.

Man kan imidlertid begynne å lure på hvorfor språket er så tamt i beskrivelsene av Saminas seksuelle oppvåkning: Det «kribler»? Det er «sommerfugler» i magen? Begjæret beskrives ofte som en ukontrollerbar indre ekspansjon («CHERRY BOMB!»), men vi får inntrykk av at hun er kuet, uten at vi helt forstår dynamikken i familien og hvorfor foreldrene har valgt en tradisjonell livsstil. Hva gir religionen dem? Hva sliter de med? Hva er de eventuelt skuffet over?

Gode filmer har både sterke hovedpersoner og biroller, men her faller alle andre enn Samina fort ut i tåka. Det mangler mer nyansert kjennskap til foreldrenes eksistensielle vilkår, hvorfor velger de en så hard linje mot datteren? Kan farens venn fra trossamfunnet få så stor makt over foreldrene at de forsaker sin datter og opptrer som om hun var død? Her blir vi ikke stort klokere på Islam enn i en gjennomsnittlig avisartikkel; religion framstår som en bunt irrasjonelle forbud som forkrøpler kjærligheten uten å gi noe tilbake. En dårlig byttehandel.

Det er ikke alle romansjangre som krever «troverdige karakterer», men lite tyder på at Saleem vil skrive en poproman. En av birollene som faller gjennom er uteliggeren Rolf, en venn av Samina. Etter et møte hvor de kommer tettere på hverandre, skyver Samina ham skamfullt vekk da noen venner dukker opp. Rolf har problemer, det er de færreste som velger å sove på gata, likevel møter han Samina med et positivt overskudd neste gang de treffes, hvilket virker usannsynlig.

Farten går voldsomt opp mot slutten, Samina drømmer om å bli filminstruktør og kommer inn på London Film School. Man kan for eksempel lure på hvor hennes datter blir av. Kjærester kommer og går, de passerer som flimrende skygger. Saminas bekjennende videodagbok ekspanderer til en dokumentarfilm, og spørsmålet er om familien kan takle hennes betroelser når de projiseres opp på en skjerm til en offentlig filmvisning.

Tigerforlaget (Tiger Garté og hans to medarbeidere fra Juritzen Forlag) er Aschehougs imprint som ble lansert for to år siden med mange erklæringer om å gi ut bestselgere. Saleems roman er ganske frisk, og hun representerer en stemme som mange lengter etter å høre, ikke minst undertegnede, men det nytter ikke å presse en forfatter fram. Man hadde tjent på å ta det mer med ro og forsøke å få til et mer sanselig språk og en større grad av indre sammenheng i de følelsesmessige konfliktene.

Susanne Christensen, Klassekampen 28. maj 2016.

Saturday, May 14, 2016

En bringebærfarget beret

Madame Nielsen
Invasionen. En fremmed i flygtningestrømmen
Danske Gyldendal 2016

Mener du at samtidsromanen er som skapt for jeg-ets hverdagslige stridigheter? Den egner seg ikke til kollektive fortellinger, sier du? Well, think again. Det er ikke andre måter å innlede denne anmeldelsen på enn med en raspberry baret. Madame Nielsens siste rapport fra flyktningstrømmen punkteres av en liten vignett, et billede af en vinrød beret, anbragt mellom kapitlene i boka; i anledning den amerikanske musikeren Princes triste bortgang 21. april må vi nødvendigvis kalle den bringebærfarget. Vittige sjeler har kalt forfatteren av Invasionen «The Artist Formerly Known As Claus Beck-Nielsen», med et hint til Prince. Både Nielsen og Prince har gått langt for å slippe fri fra identiteten sin, enten ved å kalle seg et mystisk symbol eller ved å orkestrere sin egen død i romanprosjekter så vel som i performance, og begge har konsekvent forsøkt å unnslippe kategorier som mann/kvinnne og svart/hvit.

Nielsens forfatterskap springer i de sene 1990-årene ut av et modernistisk alvor der Kafka og Beckett spøker i dødsbevissthetens skygge: Kan jeg være flere, og hvor går grensen mellom meg og den (eller det) fremmede? Nielsens gjennombrudd kom i 2003, med et biografiprosjekt som var like deler performance og roman. Her kom den identitetsløse reisende over grensen fra Tyskland og søkte om plass i det danske systemet, som hadde vanskelig for å romme et menneske uten de påkrevde papirene. Hen har siden latt seg oppsluke av verdenshistoriens pågående prosesser, og krevet å se med egne øyne, fri fra journalistikkens standardiserte fortellinger. Hen dro til Irak i en parodisk manøver for å «indføre demokratiet» (konkret bar Nielsen en liten boks ved navn Demokratiet over grensen til Irak), parallelt med amerikanernes krigshandlinger i landet. Nielsens grep er å trekke den historiske reinactment inn i litteraturen, «stunts» som ikke er så vesens- forskjellige fra innvandringsminister Sylvi Listhaugs seneste tur i vannet for å føle seg som en flyktning, men nok en del mer seriøse.

Nielsens motivasjon er mediekritikken (i motsetning til litteraturen «sviner» mediene til virkeligheten med dårlig fortellerteknikk og manglende filosofisk dybde), kombinert med en lidenskap for direkte demokrati. Dermed er det logisk at Nielsens seneste kvinnelige inkarnasjon, Madame med bringebærrød beret, drar på vandring fra Hellas, over Makedonia og Serbia til Kroatia og siden til Tyskland og Danmark, i samme spor som en av vår tids pågående historiske begivenheter, en relativt fri bevegelse (i Tyskland «lagt i rør» for ikke å vekke anstøt): Flyktningstrømmen. Madame vandrer fra flyktningleir til flyktningleir, så godt det lar seg gjøre (passet hennes er en hindring), og må kjempe hardt for å få berøringspunkter med de papirløse. Hun beskriver grenselandets kaotiske, rockefestivalaktige sammenstøt mellom lastebilsjåfører og mennesker på flukt, ikke bare fra det krigsherjede Syria, men fra mange regioner, med mange forskjellige motivasjoner. Blikket hennes er nyansert og solidarisk, hun har tro på den menneskelige bevegelsen, snarere enn på regjeringene våre, som er «forvandlet til reageringer, de reagerer på det, der allerede er sket, deres magt viser sig som afmagt, og de, der endnu ikke er talt med, er drivkraften i skabelsen af verdenshistorie.»

Kan man si at hun «walraffer» flyktningstrømmen, med hint til undercoverjournalistikkens «far» Günter Walraff? Det ville være mer presist å si at hun «prouster» den (etter Marcel Proust), for hun har et svermerisk blikk, og er opptatt av å beskrive detaljer. Hun utfører ingen målrettede intervjuer underveis, snarere chatter hun og lar seg drive av tilfeldigheter, dermed får teksten også et uforpliktende preg. Er det derfor det er beleilig med en kvinnelig inkarnasjon? Madame lyser opp som et fiktivt innslag, hun fremstilles i tredje person og oppfattes av omgivelsene som et slags tredje kjønn, en figur som inkarnerer grenseproblematikkene som også utspiller seg på et konkret plan. Hun er fra det gamle Europa, på dannelsesreise med rik assosiasjonsberedskap (det er mange dannede referanser her), midt i den skitne menneskestrømmen. Mon tro hvordan Madame hadde taklet et «ekte» traumatisert krigsvitne? Uansett, flere burde ta med dannelsen sin «on the road», som henne.

Susanne Christensen, Klassekampen lørdag den 14. maj.
Omtalte Borders (chainlinks) findes her.

Tuesday, April 05, 2016

Eventyrlyst

Elisabeth Beanca Halvorsen
Doris Lessing. En litterær forfølgelse
Sakprosa, 341 sider

Det var et par anmeldere – og forhåpentlig også noen lesere – som fikk seg en gledelig overraskelse i 2010, da Elisabeth Beanca Halvorsens bok om den østeriske forfatteren Elfride Jelinek Piker, Wien og klagesang kom ut. Halvorsens oppskrift på en vital sakprosa, en dynamisk vekselvirkning mellom biografisk tekst og scenisk framstilling, går igjen i hennes nye bok om en like hardkokt og Nobelprisvinnende forfatter, britisk-afrikanske Doris Lessing (1919 – 2013). Men der hvor Jelinek er et produkt av Wien, med sin maleriske fin de siècle-dekadense, og et moderne Østerrike preget av en nevrotisk spenning mellom blanke overflater og en nazistisk fortid som stadig hjemsøker dem, stiger Lessing ut av et helt annet landskap.

Jelinek og Lessing møttes allerede i Halvorsens første bok, som i sine sceniske avsnitt (Halvorsen arbeider med teateroppsetninger parallellt med sakprosaskrivingen) ga rom til en vittig og sprelsk terapeutisk jamsession mellom kvinnelige forfattere som har tatt Ibsens Nora-figur til seg, og i deres respektive forfatterskap undersøkt kvinnens muligheter som frigjort kunstner, ofte på bakgrunn av et tungt eksistensielt valg, å forlate sine barn. Lessing, som i 2007 mottok Nobelprisen i litteratur, virker ikke akkurat preget av sosial angst (som Jelinek) og har delt sin tid sjenerøst over store geografiske avstander. Det er snakk om et sjangermessig bredt og omfattende forfatterskap ført i pennen av en vidt bereist, nysgjerrig forfatter:

Lessing er født i det daværende Persia. De britiske foreldrene flyttet til Teheran, hjem til London, og videre til Sør-Rhodesia, det som nå heter Zimbabwe, og det er sistnevnte som er Lessings spirituelle hjem. Som ung oppildnes hun av kommunisme og antikolonialisme, hun forlater sine to barn i Afrika, slår gjennom med Det synger i gresset (opprinnelig utgitt i 1950), etablerer seg i London og nyter suksess med Den gyldne notatbok (opprinnelig utgitt i 1962), som 60-tallets feminister trykker til sitt bryst, før hun lar seg inspirere av sufi-mystikk og begir seg ut i science fiction-sjangeren. Makan. Det er bare å ta hatten av for en indre og ytre eventyrlyst som det.

Både Jelinek og Lessing har skrevet teaterstykker, men Lessings forfatterskap sprer seg over flere sjangre, og går ikke minst inn i et avansert spill mellom selvbiografisk sakprosa og fiksjon, noe som er god bensin på Halvorsens bål. Dermed flyttes den treatrale delen til et annet nivå, bort fra Jelineks feministiske tenketank. Halvorsens teateravsnitt (”Forestilling med perlehøne”) er med på å anskueliggjøre Lessings bruk av fiksjonens maske: Lessing bruker sine hovedpersoner, for eksempel Mary Turner, den hvite kvinnen som drepes av sin svarte tjener i Det synger i gresset, som forkroppsliggjøringer av romanenes sentrale paradokser. Doris og Mary er samtalepartnere, og Halvorsen isceneseter disse ("indre") samtalene. Det blir et sjenerøst og klokt bud på hva fiksjonen skal være godt for, hva dens filosofiske poeng er, og hvordan Lessing gjennom sin skrivepraksis benyttet en vifte av stemmer, både fra virkeligheten og fantasien, og ”jammer” seg slik gjennom livets besværlige valg med stort utbytte, ikke minst for leseren.

Boka er ikke bare sprelsk, men overleverer mye faktisk viten om Lessing, Halvorsen reiser i hennes fotspor til både Afrika og England, hun presenterer lesninger av hennes bøker og snakker med folk som belyser konteksten hun kom ut av. Sjangermessig er det en tekst med høy risikofaktor, alt synes potensielt interessant, hvorfor er det for eksempel relevant at Halvorsen stikkes av en bie i Afrika? Er det en selvopptatt sekvens som bør strykes, eller en relevant, teatral illustrasjon av fremmedfrykt, et akutt anfall av bevissthet om å være i fremmede og potensielt truende omgivelser?

Halvorsens arbeide virker friskt og tidstypisk: Hvordan skrive hagiografier i de sosiale mediers tidsalder? Hun er i øyehøyde med sitt undersøkelsesobjekt, de utfolder parallelle, kreative praksiser. Mot slutten testes grensene på alvor. Da Halvorsen besøker London i 2013, har Lessing frabedt seg kontakt, men Halvorsen henger likevel rundt utenfor hennes dør. Hvor tett kommer hun på henne? Når pidestallen er borte er veien åpen for stalking, grenseoverskridelse.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. april 2016
Nusselige Nussbaum

Martha Nussbaum
Litteraturens etikk
Udvalg og indledning ved Irene Engelstad
Oversat af Agnete Øye
Filosofi, 240 sider

Det er vanskelig å lese den amerikanske filosofen Martha Nussbaum (f. 1947) og ikke tenke på ordet «prektig» – et ord som kan lades forskjellig: Hennes tekster er prektige, hun holder ut en utstrakt hånd, og her er mye optimisme på litteraturens vegne, men på tross av at Irene Engelstads antologi setter seg fore å anskueliggjøre Nussbaums arbeide gjennom 1990-tallet som et vågestykke, hvor hun forsøker å ta konsekvensene av sin egen åpenhet mot Den andre og lese tekster som bringer henne ut av komfortsonen, får jeg lyst til å vrenge litt på det: prektig – safe, after all.

Nussbaums standpunkt er liberalt, hun er blant annet opptatt av moralfilosofi og forholdet mellom lov og litteratur. Hun bekjenner seg til en slags sosialkonstruktivisme light; for henne har litteraturen nytteverdi på den måten at vi som lesere trenes i empati, og dermed i samfunnsdeltakelse, når vi leser, et ganske populært synspunkt, også i den norske offentligheten. Dette var imidlertid en opprørsk posisjon på 1990-tallet, hvor akademikere brukte mye energi på å mane nykritikk, dekonstruksjon og skrekkbildet av en estetisk formalisme tilbake. I dag virker det derimot som innsikter så optimistiske og generelle at de uten problemer kunne trykkes på årets julekort.

I dette utvalget er hun opptatt av følelser, og er som en fisk i vann når hun leser klassiske tekster som Evripides' tragedie Hekabe (424 f.Kr.). Etter det går hun gradvis dypere og dypere, ut mot Den andre: Den mørke Heathcliff fra Emily Brontës Wuthering Heights (1847) er en utfordring. I det hele tatt virker tekstenes følelsesspektrum smalt og idealisert, på tross av at filosofen strekker seg mot Heathcliff (Nussbaums filosofiske motstykke, Georges Bataille, hadde i 1957 samme interesse), og i den neste teksten på heroisk vis forsøker å se et poeng i Samuel Becketts Molloy (1951). Det er imidlertid ikke lett når man i utgangspunktet er opptatt av fortellingen som identitetsskapende og samfunnsbyggende, for hva skal man så med et verk som kretser rundt tausheten og stillstanden? På tross av fine formuleringer om grenseoverskridende situasjoner ("Jeg eksisterer i deg, jeg kommer til syne i øynene dine") virker hennes filosofiske velvilje mod Den andre som en slags u-hjelp, sendt fra et stabilt "vi" som representerer normen.

Nussbaum kan selvsagt virke lindrende på opphissede Ayn Rand-egoer som ønsker å stenge landets grenser, og som mangler interesse for romanlesningens trenging i empati og medlidenhet med etniske og seksuelle minoriteter. Spørsmålet er om romankunsten kan heale de nordmennene som sender trusler til Refugees Welcome-aktivister, uten engang å anerkjenne at det dreier seg om trusler. Hos Nussbaum finnes for øvrig ingen referanser til andre kunstarter og medienes påvirkning, og lyrikken kan gå åt skogen sammen med nykritikken, intet land kan bygges på denne.

Den nyeste teksten "Moralske og umoralske følelser" (2010) er en sosialpsykologisk studie som bare kort nevner litteraturen (Rousseau). Denne teksten er skrevet i et polarisert politisk klima hvor hun frykter for barns «indre sivilisasjonskrig» mot Den andre, nemlig den vestlige verdens nye fiende nummer én, muslimene. Det ville være en skam å si at Nussbaum ikke har mange sympatiske tanker, men hennes fornuftige skrivestil medvirker til at intet rokker ved tekstenes selvsagte, normative prektighet.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. april 2016

Saturday, February 20, 2016

Ut i gatene

Judith Butler
Notes Toward a Performative Theory of Assembly
Filosofi, 248 sider
Harvard University Press, 2015

På skandinaviske språk finnes det neppe et tilsvarende ord med så potente betydninger som «matter». Matter er på engelsk både materie, kroppslig tyngde, og det å ha bety noe. Den amerikanske filosofen Judith Butlers første bok Gender Trouble, fra 1990, dannet, sammen med verker av blant andre Eve Kosofsky Sedgwick og Elizabeth Grosz det som vi refererer til som queer theory, en feministisk filosofi som tar avstand fra 70-tallsfeminismen, dominert av hvite middelklassekvinner. Gender Trouble skapte trøbbel med sitt syn på kjønnet som performativt, og Butler ble beskyldt for å ignorere kroppens materialitet. To år seinere kom hennes svar, boka Bodies That Matter: On the Discursive Limits of Sex. Man kan ane at den materialiteten som har betydning hos Butler gir ekko i navnet på en av samtidens viktigste amerikanske protestbevegelser, Black Lives Matter. De oppsto i 2012, i kjølvannet av saker hvor en overveiende hvit politistyrke antar at sorte menn er kriminelle, og skyter dem – som det for eksempel skjedde med 17-årige Trayvon Martin.

Det ser ut til å eksistere et sterkt bånd mellom Butler og tidens protestbevegelser, og det er også disse hun er opptatt av i sin siste utgivelse. Ulike (først og fremst venstreorienterte) filosofer har tatt sitt performative ansvar på alvor de siste årene, og gjort seg om til et reisende sirkus. For eksempel dro konferansen The Idea of Communism (starring Slavoj Žižek, Alain Badiou m.fl.) mellom 2009 og 2011 gjennom London, Berlin og New York, men der hvor Žižek ikke akkurat får folk ut på gata (protester er ifølge ham et narcissistisk livsstilsuttrykk), finnes det en annerledes flamme i Butlers filosofiske arbeider. Hennes tanker om prekaritet (kroppslig og økonomisk utsatthet) framstår rystende aktuelle i forbindelse med flyktningkrisa, dehumaniseringen av mennesker på flukt som "strømmer" over våre grenser, og den påfallende ulikheten i omtalen av terrorofre i Paris versus terrorofre i Beirut.

I Notes Toward a Performative Theory of Assembly tar hun opp tråden fra taler hun har holdt til blant andre Occupy Wall Street-demonstranter på nedre Manhattan i 2011. Hun våger å knytte håp til kraften i offentlige forsamlinger, og diskuterer mange av tidas bevegelser, som for eksempel har fylt Tahrir-plassen og parkene Gezi og Zuccotti. Hun er rørende lett tilgjengelig når hun knytter sine to hovedbegreper performativitet og prekaritet sammen: Hun gransker den politiske sprengkraften i ideen om direkte demokrati, hvor kropper kommer sammen og utfører performative handlinger i offentlige rom. I New York i 2011 så hun demonstrasjonene som en kroppsliggjøring av den amerikanske grunnlovens "We, the people" – et uttrykk som også er brukt av antiinnvandrings- bevegelsen Pegida, som har utspring i den tyske byen Dresden. Men en bevegelse som ekskluderer en folkegruppe kan neppe representere folket, det er en contradiction in terms.

Det hviler en viss foreldrelykke ("parenting a protest movement") over Butlers språk. Med det mener jeg ikke at hun setter til side sin tørre og usentimentale stil, og her finnes det intense, kritiske lesninger av spesielt Hannah Arendts verk, men Butler skriver så enkelt at man nesten bryter ut i latter, skriver hun til et barn? Boka er dedikert til hennes tenåringssønn Isaac, så kanskje er det noe i det.

Ikke minst må det være inspirerende lesning for forskere som ikke makter å bruke deres arbeid i interaksjon med samtiden. Å se Butler kaste Arendt på Pegida, Occupy og Black Lives Matter er en oppvisning i hvordan et dynamisk forhold mellom teori og praksis kan utfoldes til nytte for verden. Selv ble Butlers verk fra starten av 1990-tallet reaktualisert i Norge i anledning det populærvitenskapelige tv-programmet Hjernevask fra 2010. Det er mulig programmet hadde en positiv virkning her og der, men den offentlige utdritingen av en tjue år gammel tekst banet også veien for en fremadstormende høyreside.

Butlers aktivisme inkluderer ikke bare tobeinte, men medtenker dem som kanskje er lenket til en seng eller en stol. Hun viser også en spirende økologisk holdning til hvilke former for liv som har betydning. Hun favner om hunden din også, for å si det sånn.

Susanne Christensen, Klassekampen 20. februar 2016

Saturday, February 13, 2016

Bohemian Rhapsody

Patti Smith
M Train
Oversat af Brit Bildøen
Prosa, 246 sider
Samlaget, 2016

Var det noen som la merke til hvordan den store skjorta, det lange, løse håret og de elegante, skjelettaktige hendene preget damebladene nettopp? Det formelig ropte: Skaff deg den androgyne looken! Få nevnte Patti Smith direkte, men det var underforstått. Smith har en fantastisk karriere som «pønkens gudmor» – en unikt inspirerende musiker og poet hvis album Horses har endret manges liv. Smiths karriere tok av igjen da hun i 2010 ga ut den lyriske memoaren Just Kids, om sin tid i New York på 70-tallet og det intense forholdet til fotografen Robert Mapplethorpe, som også tok det ikoniske bildet av Smith som pryder Horses.

Oppfølgeren M Train er mer nedtonet og hverdagslig. Tekstene fokuserer mindre på fortida, selv om sorg og savn sniker seg inn over alt. Smith har mistet mer enn man kan fatte, ikke minst sin mann, Fred «Sonic» Smith i 1994, en kjærlighet og et tap som kaster sin skygge over M Train, men som virker langt vanskeligere å adressere enn relasjonen til Mapplethorpe. Tendensene i Just Kids til å betrakte kunstnere som hellige mennesker og deres liv som magisk blir enda tydeligere her. Vi møter Smith i nåtiden, hvor hun henger på en Greenwich Village-kafé, rituelt setter hun seg ved sitt faste bord for å skrive om ingenting. Hun sitter på Bedford Street og drømmer om beatforfattere som satt på Macdougal Street og drømte om forfattere som satt i Tanger og skrev på kafé. En slags magisk tenkning rundt forfatteren og kunstneren (90% menn) utfolder seg: Smith drar på pilgrimsreiser med sin bohemereligion, til steder hvor hennes favorittforfattere har etterlatt seg spor, for eksempel minnes hun en reise til Fransk Guyana hvor Jean Genet satt fengslet. Hun samler relikvier fra de hellige kunstmenneskene og lager altere til deres ære. Kevin Shields' e-bow, Margot Fonteyns balletsko, the list goes on. Denne anmelderen blir etter hvert en smule uvel av de konstante bønneropene (Holy! Holy!) fra Smith.

M Train er en typisk bok om skrivesituasjonen, iscenesettelsen på kafeen, hva man spiser og drikker (endeløse mengder svart kaffe). Det er interessant å se det morderiske hatet som veller opp i Smith den dagen en uvedkommende kvinne har inntatt hennes hellige skriveplass. Situasjonen beskrives ikke uten selvironi, men man grøsser likevel over den tvangsnevrotiske (hennes eget ord) Smith og hennes både søte, sorgfulle og temmelig groteske kunstnertilbedelse.

Det kan være vanskelig å få øye på hva som kobler disse hverdagslige, svermeriske prosatekstene sammen. Men det vi får innblikk i, er Smiths magiske tenkning og primitivistiske kunstnerreligion. Hun har spesielt sans for nordafrikanske, skandinaviske og russiske flavors and styles: Mulig jeg er en old-timer, men jeg foretrekker Smith på kne i bønn til Arthur Rimbaud, snarere enn til forfattere av flyplasslektyre, som Haruki Murakami og Henning Mankell. Uansett om Brit Bildøen har gjort en hederlig jobb som oversetter, er skriften på veggen klar: Jeg vil heller anbefale en lydbok på originalspråket. Bare Smiths rytmiske fremføring kan få M Train trygt inn på stasjonen.

Susanne Christensen, Klassekampen 13. februar 2016. Mere her.