Saturday, January 13, 2018

Mer virkelighet

Jacob Wren
Polyamorøs kjærlighetssang
Oversatt fra engelsk av Sindre Andersen
House of Foundation, 2017

De dansende fontenene utenfor Bellagio-kasinoet på The Strip i Las Vegas likner på mange måter en chorus line med slanke vannsøyler i stedet for dansere av kjøtt og blod. Showet med varierende vannsøyler, lys og musikk er et stort trekkplaster, og du får helt sikkert noen gode bilder du kan dele. Etterpå sto jeg og virret med kameraet mitt, folk var allerede på vei bort mot andre opplevelser i det glitrende lyshavet. Bak meg på fortauet foregikk det en liten fest. Det var Minnie Mus som var den villeste, men Wookie og Pikachu holdt heller ikke tilbake. En flokk maskoter hadde samlet seg, og de hadde øyensynlig gått lei av å være vennlige mot barn og turister. Et Disney-ekorn svingte seg rundt en lyktestolpe og ga seg ut for å være en del av et strippeshow. Minnie Mus hadde fått hetetokter inne i kostymet og gikk rundt med et besynderlig dobbeltansikt: Øverst Minnies tomme smil og nederst et lite, svart ansikt som tittet fram. Det er neppe verdens best betalte jobb å være maskot, de ansiktene jeg så under maskene var alle svarte. Det er hjemløse eller fattige som får disse jobbene.

Andre grupper som bruker masker er profesjonelle kriminelle og politiske aktivister og terrorister. Masken skjuler identiteten i tider med overvåkingskameraer overalt, men skaper også en polemisk plattform, en gruppeidentitet som kan understreke et argument i en politisk sak. Vi mener dette, og har rosa pussyhatter på.

I den canadiske multikunstneren Jacob Wrens collageroman Polyamorøs kjærlighetssang opptrer Maskotfronten, en anarkistisk organisert, bevæpnet gruppering som kler seg i pelsete maskotdrakter. Akkurat hva de er for og mot er uklart for leseren, men de er radikale aktivister på venstresida, og politiet gjør alt for både å fengsle og drepe dem. De utgjør altså en alvorlig trussel for makta. Maskotfronten får meg likevel mest til å tenke på kunstscenens evige flørt med avantgardens radikale gest. Absurdistisk satire over radikal kunstaktivisme, det høres ut som noe Abo Rasul AKA Matias Faldbakken syslet med gjennom 00-årene. Wren er en god observatør av det håpløse, komiske rotet avantgardedrømmene ofte fører til, men selv om han er satiriker er han neppe ute etter å drepe noens drømmer en gang for alle.

Et av omdreiningspunktene er Regissør A, som vi møter i romanens andre fortelling, En film som vil få publikum til å føle ren glede. Hun er en cutting edge kunstner som får ideen om å lage film uten kamera, det er altså «film» som er rent liv, et slags magisk tanketriks som får en del tilslutning – ja, som får dedikerte følgere. Et forførende grep som for øvrig også har som formål å etablere Silvia som hennes permanente kjæreste. Det er potensielt pirrende at en kunstner påstår å gi opp mediet sitt, enten til fordel for et annet medium eller til forestillingen om den totalt umedierte kunsten.

Her likner konseptkunstens magiske triks en bevegelse mot et usalgbart verk, ren meditasjon. Den beste salgspitchen i dagens Skandinavia er imidlertid kunst som foregir seg å ha forlatt kunsten. Den hardt pumpede konstruksjonen «virkelighetslitteratur» har siden 2009 resensitivisert publikum og stimulert kjøpekraften. På 1990-tallet fyrte den danske filmregissøren Lars von Trier løs med sitt Dogme-konsept som også lovet mer virkelighet til folket. Det er helt rått. Du vil føle mer. Som knudrete kondomer, mer virkelighet.

Men et like stort sjokk som det å velge vekk et medium er det å – noen år senere – velge det samme mediet igjen. Det går et sus gjennom følgerne: Selger kunstneren ut? Er dette grepet hot? Uten å røpe for mye er det nettopp dette som skjer. I romanens intense fortelling Senteret for produktive kompromisser: Et eksempel på ny filmregi er vi vitne til et kaotisk møte arrangert av Maskotfronten, og det er temmelig usikkert om det er revolusjon eller filmopptak som foregår. Sikkert begge deler. Maskotfronten er følgere av Regissør A, og har tatt henne svært alvorlig. Hun er mentor for en bevegelse, og en komisk diskrepans oppstår mellom idékvinnen og de som tok henne på ordet.

Wrens roman spør blant annet: Hva er kunstnerisk arbeid, egentlig? Kunstens utvidede felt later til å ha utvidet seg ad absurdam, er det kunsten som har tatt opp i seg livet, eller livet som har tatt opp i seg kunsten? Det er sannsynligvis ikke noen stor forskjell lenger, men vi befinner oss i en svært underlig verden, det er sikkert. Det er imidlertid ikke bare Regissør A som har inspirert Maskotfronten, det samme gjelder en bitter og subversiv tyskfødt frisør, som klipper antifrisyrer på dem som er in the know. Han har på et tidspunkt rablet om å skape et virus som bare angriper høyreorienterte. Han er ikke klar over at en gruppe studenter oppfattet ordene hans som de vises stein, og dedikerte livene sine til å realisere visjonen hans: Be careful, you might accidentally start a movement.

Jeg brukte «collageroman» i mangel på mer rammende beskrivelser av Wrens formkonsept. Formen kan oppfattes som en rekke selvstendige fortellinger tett på novelleformatet, et luftig romankonsept som ikke er plottstyrt og som motsetter seg enhver dannelse av en mer stram, avsluttet enhet. Et åpent verk? Absolutt, men hvor åpent kan et verk være før det blir meningsløst å vifte med en av de klassiske sjangerbetegnelsene? Wren pusher grensene ikke så rent lite.

Susanne Christensen, Klassekampen 13. januar 2018

Tuesday, January 09, 2018

Cathrine Knudsens femte prosaudgivelse Av menneskehånd ligger i forlængelse af et egenartet forfatterskab med en unik tone. Synsvinklen skifter mellem en enlig mor og hendes to børn Torjus og Ymja, som bor i et lejlighedskompleks som tidligere var et eksperimentelt omsorgscenter, og en forvildet bedstefar. Der er noget afpersonaliseret og uhyggeligt over Knudsens måde at beskrive moderne menneskeliv. Her er ingen rumskibe, men der synes alligevel at være tale om en slags science fiction. Knudsens blik dvæler konsekvent ved teknologiske nyvindinger som lover en styrkelse af lige- og menneskeværd. Menneskekroppene omfavnes af teknologiske simulationer, holdes af en mor med petrochemical arms som Laurie Anderson sang om i "O Superman" (1982). En dag finder Ymja et tabt mindekort. Hun gør noget ulovligt, hun nedlaster og afspiller en anden beboers minde:

Jeg setter meg ned, lener meg tilbake, det blir mørkt i rommet, jeg kjenner en brå kvalme, som så forsvinner. Fargene sendes ut av projektorene, begynner å dekke felter av dokka, nå, hvert øyeblikk vil personen komme fram der. Hvem vil det være? En som er gammel, eller ung, en mann, en kvinne?

Torjus og Ymja leger i sanse- og minderum som simulerer en dejlig strand eller en far som ellers er fraværende. Der kunne uden problemer være en væg fuld af løver på en savanne som i Ray Bradburys skrækindjagende novelle "The Veldt" fra 1951 (på dansk "Landskab med løver"), hvor den fornøjelige simulation viser sig at være mindre hyggelig. Som sådan sker der ikke meget i Knudsens tekst, men alligevel hober de uhyggelige (nifse, eerie) beskrivelser sig op. Et lineoleumsgulv som skiftes kan få helt langt ude betydningslag.

Knudsen er imidlertid ikke hemmelighedsfuld, kritikken formuleres helt eksplicit. Jeg hører at hun siger at vi – samfundet – sender robotten ind til de syge kroppe, til de anormale, dysfunktionelle liv. De anormale og dysfunktionelle skal opleve ligeværd med disse simulationer af menneskelighed omkring sig. Vi siger at de afhjælpes og støttes, men det er os som afhjælpes. Den menneskelighedssimulerende teknologi afhjælper os, vi behøver ikke længere røre ved de anormale kroppe. Vi lægger dem i de sansestimulerende simulationer som skal holde dem og heale dem.

Knudsens fokus på simulationer synes at sidesteppe det meste andet som udgives i Norge. Den øvrige samtidslitteratur kan sjældent få øje på simulationerne fordi den for det meste selv er en nostalgisk simulation. Virginia Woolfs sønner og døtre arbejder på overtid for at vi ved hjælp af sprogets skønhed skal få os en dose ægthed i sofahjørnet i en verden af skræmmende, fremmedgørende teknologiske simulationer.

Saturday, December 09, 2017

Følelsenes oppdragelse

Torgrim Eggen
Kunstrock
Cappelen Damm 2017

Et triptykon er et alterbilde, og hos Torgrim Eggen er det glitrende popkameleoner som trer fram i stedet for de mer tradisjonelle helgenene. Utvalget er kresent i en bok som ikke er omfattende: Bare Roxy Music, David Bowie og Kraftwerk er det plass til. Forsiden preges av en farget flisvegg i Andy Warhol-stil. Samarbeidet mellom Warhol og Velvet Underground seint på 1960-tallet er for et episenter i kunstrocken å regne. Warhols popkunst gikk langt i å forene kunstens sfærer med masseproduksjon og forbrukerkultur. Han så gatens glamorøse dragqueens som filmstjerner og helgener, og skapte disse serieproduserte popikonografiene som bokomslaget etteraper, og som alle nå kan lage selv, ved hjelp av apper på mobilen.

Materialet virker som et nachspiel etter Eggens Berlin-bok fra 2013. Stilen er muntlig og anekdotisk, og forfatteren understreker at han har personlige berøringspunkter med de utvalgte kunstrockerne. Faktisk leser vi om tre par, de to første med røtter i glamrocken: Bryan Ferry & Brian Eno, David Bowie & Iggy Pop, og det depersonaliserte Kraftwerk-crewet Ralf Hütter & Florian Schneider. Jeg leser Eggens bok som en subtil leksjon i å bli til en estetisk velfundert, stilfull gentleman, så det er ikke store plassen til kvinnelige kunstrockere denne gangen. Det kvinnelige er imidlertid ikke fraværende, snarere helt grunnleggende i den historiske kunstrocken som handlet om overskridelse og utforskning, også av det kvinnelige og homoseksuelle. Her passer i hvert fall glitterkameleonene jeg nevnte i starten inn.

Historisk var kunstrocken et enestående smutthull for intelligente ungdommer som ikke ville være havnearbeidere, som sine fedre. Det var både en klassereise, et brudd med tradisjonelle kjønnsroller og en urbaniseringsprosess hvor man kunne bryte med de forhold man var født under og gjenskape seg selv som del av utopiske fellesskaper («rockegruppen»). Eggen virker ikke alltid i forbindelse med hvorfor dette fremdeles er en viktig historie. Særlig i engelsk og amerikansk journalistikk har kunstrocken blitt opphøyet til filosofi av forfattere som Simon Reynolds og Greil Marcus. Eggen har ikke samme ambisjoner, men kanskje er hans prosjekt mer aktuelt enn han først trodde: I en tid hvor den politiske populismen gjør alt for å skille kulturen fra dens venstre-orienterte myter – hvor estetikk, opprør og kreativitet var uløselig sammenflettet – synes den historiske kunstrocken å inneholde noe mer akutt bevaringsverdig enn den nostalgiske mimringen som Eggen fornemmer at hans prosjekt balanserer på kanten av. Så snart kulturpolitikken begynner å bli styrt av forbrukerundersøkelser av massens allerede eksisterende forbruksvaner, snarere enn en avantgardedrift mot det ytre rom, sier det seg selv at verden kommer til å stå helt bom stille.

Den historiske kunstrocken er en gentlemansutdannelse med plass til store fakter. Det er en rebelsk vrangutdannelse, med et William Blake-sitat på første side: «The road of excess leads to the palace of wisdom», men tenk om den kunne brukes pedagogisk overfor den generasjonen av menn som har mistet alt håp og bruker kvelden på å jazze med gutta og voldtektstrue unge kvinner på nettet. Den retromanien som Simon Reynolds mener styrer kulturen nå er muligens deprimerende, men jeg tror de bitre nett-trollene ville elsket et David Bowie-kurs i revitalisert kreativitet.

Eggens stil er grunnfestet i jeget, som det er for hans New Journalism-forbilder. Det passer utmerket til glamindividualistene, men det blir problematisk når jeget sjekker ut. Tyske Kraftwerks anonymitet forklares som del av etterkrigstidens motreaksjon mot sterke personligheters forførende retorikk, men bandet står tilbake som fjollete og pussige. Eggens fokus på jegets stilutdannelse kommer til kort, selv om det også hører til kurset å lære om jegets negasjon. Roxy Music drømte om Hollywood, Bowie satt ut-coket i Los Angeles og lengtet etter Berlin, men det er også en transatlantisk forbindelse i Kraftwerks historie, og den delen hører vi skuffende lite om.

I et YouTube-klipp fra The New Dance Show, som ble tatt opp i Detroit tidlig på 1990-tallet, danser stilfulle svarte amerikanere vilt til Kraftwerk på en nattklubb. I Detroit, med sin feilede bilindustri, lød technomusikken som George Clinton og Kraftwerk fanget i en heis. Eggen skriver for så vidt om dette, men her går grensen mellom det stilfulle jegs journalistikk og en mer sosialt engasjert sjanger. Eggen kunne gjerne ha lagt jeget på hyllen og tatt fatt på den såkalte afrogermanismes (forfatterens eget ord) sosiopolitiske implikasjoner.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. december 2017.

Saturday, September 09, 2017

Polariserende følelsesstormer

Angela Nagle
Kill All Normies. Online Culture Wars From 4Chan And Tumblr To Trump And The Alt-Right
Zero Books 2017, 120 sider

Kanskje du husker hvordan nyhetene så ut på 1970-tallet? Statsministeren i svart-hvitt, alltid alvorlig og cerebral. Bybildet endret seg på tidspunktet for sendingen, gatene ble tomme, alle fulgte med på den ene statskanalen. Et synkronisert folk, ett medium og én sentral politisk scene og dens drama. I forkant av det amerikanske valget i 1968 møttes den konservative tv-kommentatoren William F. Buckley og den venstreorienterte, homoseksuelle forfatteren Gore Vidal til en rekke tv-debatter som ble legendariske, og som la gatene øde. Buckley og Vidal var av samme støpning; vittige, intelligente og intenst konfronterende. De klikket også på et psykologisk nivå, de ble hverandres skygger, og slagene ble personlige. I en debatt rakner det for Buckley, han klarer ikke lenger å svare med elegant vidd. Med et fordreid ansikt snerrer han: «Now listen, you queer, stop calling me a crypto-Nazi or I’ll sock you in your goddamn face, and you’ll stay plastered.» Vidal ser rystet ut, men også underlig lykkelig, han plirer litt med øynene, han fikk det han ønsket seg, og han vant over Buckley som hadde eksponert sin homofobe forakt.

I samtidas mediesituasjon er det nesten umulig å samle et så stort engasjement rundt et enkelt politisk ordskifte, dermed har kulturkampene også mutert – ja, faktisk har de blitt viktigere enn politikken. Folkets politiske følelser har samlet seg til evig muterende svermer som alle måler temperaturen på for å oppnå suksess. Affektene bølger høyt online, og de har aldri vært så lette å observere og dra nytte av. Den varme poteten blir røttene våre, for hva er vi grunnfestet i når vi kan dyrke våre spesialiserte interesser online? Vi er vant til å følge med på USA, og ettersom USA vokste til et imperium, slik Vidal for øvrig forutså, kan vi neppe være likeglade, selv om imperiet i dag slår store sprekker.

Det er imidlertid overraskende av Angela Nagels studie i underlige, amerikanske internettsubkulturer virker så akutt relevant. Men disse subkulturene har vokst seg så mektige at de kunne påvirke det siste presidentvalget. Den høyreekstreme grupperingen alt-right, med profiler som Milo Yiannopoulos og Richard Spencer, suger energien sin fra det anonyme, hypermisogyne trolleforaet 4chan, og spilte en viktig rolle da republikanske Donald Trump ble president på nyåret. Nagles strålende studie sporer disse alliansene og setter dem i sammenheng med kulturkampens historie.

Venstresidas suksessoppskrift gjennom det 20. århundret har nettopp vært å knytte kule kulturuttrykk til politisk ideologi. Disse mobiliserende uttrykkene sto sterkt etter andre verdenskrig, og strømmet sammen med politisk tankegang til en slags tsunami av magiske enhjørninger på 1960- og 1970-tallet. Med internettets gjennombrudd omkring århundreskiftet virket det som om venstrefølelsene kunne samle seg til en sverm og iscenesette en rekke revolusjonsliknende hendelser, det som ble kjent som den arabiske våren og Occupy-bevegelsen, hvis toppunkt var i 2011. En ledelsesløs svermpolitikk oppstod, og ønsket om forandring dannet brede, folkelige allianser på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer.

Nagle sporer hendelsene i kjølvannet av Ocuppy-bevegelsen. Det viste seg at svermpolitikken kunne farges i en hvilken som helst farge, og drevet av en subkulturell logikk (oppgjøret mot «det politisk korrekte») syntes pilen nå i stigende grad å peke mot kulturens ultimate tabu, høyreekstremismen. Som nevnt sporer Nagel primært koblingene mellom 4chan, alt-right og Trumps presidentkampanje, men hun ser også på Tumblrs queerpolitiske internettsubkulturer. Hun bruker ikke disse ordene, men man kan kalle det skyer av typiske tenåringsfølelser: De som underføler og de som overføler. Deler av gamerkulturen flykter typisk fra foreldrekontroll og inn i en videospillverden preget av kynisk humor. En typisk hendelse i 4chans historie er Gamerstate i 2014, en bølge av livsødeleggende nettrolling rettet mot de feministiske spillutviklerne Zoë Quinn og Brianna Wu og mediekritikeren Anita Sarkeesian, som alle hadde våget å påpeke videospillenes sexistiske klisjeer. Kynisme, nihilisme, misogyni og vilje til å eksponere og ødelegge er typisk for en subkultur som «underføler» for å beskytte seg mot (hva skal vi kalle det) Vaginalstaten. Det som oppfattes som en altomfattende feministisk konformitet.

Subkulturer som «overføler» har dessverre også vært i stand til å iscenesette ødeleggende trollstormer. Naiv aktivisme gone terribly wrong er et velkjent fenomen. Nagels eksempel er Tumblr, hvis opprør mot konformitet uttrykkes i en vill omfavnelse av ideen om kjønnet som flytende snarere enn som en fast identitet. Det er en kultur som er opptatt av å bevitne og eksponere egen og andres lidelse med en emosjonell og teatral sårbarhetsgest. Disse gruppene har selvsagt vært 4chans og alt-rights hatobjekt nummer én. Mediekommentatorer som den danske Berlingske-bloggeren Mikkel Andersson har i sin post om Kill All Normies vært lynrask til å sette likhetstegn mellom to subkulturer som er like slemme, men Nagle skriver:

The alt-light figures that became celebrities during this period made their careers exposing the absurdities of online identity politics and the culture of lightly thrown claims of misogyny, racism, ableism, fatphobia, transphobia and so on. However, offline, only one side saw their guy take the office of US president and only one side has in their midst faux-ironic Sieg Heil saluting, open white segregationists and genuinely hate-filled, occasionally murderous, misogynists and racists.

Boka inneholder et interessant portrett av alt-right-profilen Milo Yiannopoulos. Det er ikke lett å plassere en flamboyant libertiner og homoseksuell karrierepolitiker som Milo Yiannopoulos, er han mest lik William F. Buckley, som han likner politisk, eller den betydelig mer seksuelt frigjorte Gore Vidal? Er han en mutasjon som inneholder begge disse ytterpunktene? Milo er et godt eksempel på hvordan alt-right spiller med klassiske komponenter fra den historiske avantgarden, som overskridelse og non-konformitet. De har skilt seg tydelig ut fra det som var de historiske avantgardenes primære opposisjon, en moralsk konservatisme så stiv og stram at den fikk krampesjokk av nesten alle uttrykk med eksplisitt seksuelt innhold. De historiske avantgardene hadde selvsagt ikke vært noe uten denne firkantede moral majority.

Alt-right gjør narr av den utdaterte konservatismen (mobbeuttrykket «cuckservative»), men Milo gikk dessverre nylig i en felle som har drept karrieren hans. Det republikanske baklandet hans kan takle en del, også den har adgang til nettporno og lar seg neppe sjokkere så lett lengre, men Milos aksepterende holdning til pedofile relasjoner mellom katolske prester og unge gutter satte en stopper for spillet med overskridelse. Og da nærmer jeg meg vel essensen i hva jeg tror man kan ta med seg fra Nagels bok: Når følelsene stormer, er det viktig å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Forsøkene på å vekke polariserende følelsesstormer som del av den norske valgkampen er allerede i full gang. Og jeg tillater meg den – muligens konservative – påstand at lesning, tenkning, skriving og møter og samtaler med gode venner kan slå et hvilket som helst viralt internettmeme.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. september 2017.
Til tjeneste

Matias Faldbakken
The Hills
Roman, 232 sider
Forlaget Oktober 2017

I herrens år 2001 ankom en tegneserieaktig figur ved navn Simpel den litterære offentligheten, hovedpersonen i Abo Rasul, aka bildekunstneren Matias Faldbakken, sin roman The Cocka Hola Company. Skandinavisk misantropi. Faldbakkens intervensjon var vellykket, denne anmelderen kan personlig bevitne at loftet på Skrivekunstakademiet nærmest revnet da et selskap bestående av Ole Robert Sunde og en håndfull bergenslitterater tok fatt på en opphetet diskusjon om Rasuls arbeid: «Ikke godt skrevet! Men ... kan det være konseptkunst?» Full forvirring, total angst, stor suksess. Simpels eksplosive raseri og morsomme totalkritikk satte tonen for den tidsriktige trilogien Skandinavisk misantropi som slo Faldbakkens navn fast i offentligheten på en helt annen måte enn om han «bare» hadde vært en suksessfull bildekunstner.

Simpel er like eksplosiv som hovedpersonen i årets roman er passiv-aggressiv. Han er en høysensitiv, observant og anspent tjener på et hederskronet kontinentalt etablissement, en fiktiv Oslo-restaurant ved navn The Hills. Tempoet er skrudd et hakk ned, setningene er mer kunstferdige og smakfullt litterære, men misantropien er ikke borte, den har emigrert til et annet nivå og inn i et annet miljø, en høyere klasse. Tjeneren, som har vært ansatt på samme sted i 13 år, serverer en liten gruppe stamgjester som hengir seg til gourmetkonsumering og forfinede sosiale og estetiske ritualer som uttrykker ypperlig smak og stil. Størrelser som tilhører en annen verden: Restauranten The Hills er over the hill, for å si det sånn, men en liten enklave holder fortsatt på formene. Den europeiske smakfullheten sniker seg for øvrig også inn i det Édition Gallimard-siterte bokomslaget.

Tjeneren vår er dedikert til jobben, og har ikke mye liv utover den. Han sirkler primært rundt tre bord: Graham «Le Gris» – også kalt Grisen – sitt selskap, det litt mer avantgardistiske drikkeselskapet rundt Tom Sellers, og det nærmeste en kan komme personlige venner av tjeneren, Edgar og den lille datterens hans, Anna. I dette strengt ritualistiske mikrokosmoset er det ikke stort med kontakt mellom bordene, men en dag trer en ung dame inn døren. Tjeneren døper henne Barnedamen, og blir like fortryllet som resten av gjestene. Romanen fungerer både som kammerspill og allegori: Barnedamen er et bevisst virkemiddel som er satt i spill med et bestemt formål. Snart oppstår det kontakt mellom bordene, hun har gjort jobben sin som scene maker, som glidemiddel og som smooth operator.

Det er nesten ingenting som er mer morsomt enn et menneske med for stram kontroll på et pertentlig ytre og et kokende, boblende indre. Et mer komplekst bilde kan være en blemme; hudens overflatespenning over betent materie, you get the picture. Gjennom tjenerens høysensitive optikk får vi et estetisk sjokk over nyansene i et blått slips, og opplever hvordan verden nesten kan gå under når en gjest ved et bord bestiller pinot noir når resten av bordet drikker en hvit burgunder.

Tjeneren leser «spillet», kan vi si, men han får ikke lov til å intervenere. Hans viten om de indre mekanismene på stambordene brukes bare til å yte ypperlig service, ikke til kortslutning og ødeleggelse. I stedet går han selv langsomt i stykker i det skjulte. Hvordan skal man for eksempel i det lange løp takle bestillinger som «Kan jeg få Worchestershiresausen i et eggeglass ved siden av?» Ideologisk skiller han seg ikke fra stamgjestene, de deler stort sett det samme snobbete verdisystemet, men smerten ved å tjene og gjennomskue, og samtidig ivareta en rolle som ikke tillater protest, kan gi et så massivt, psykisk tilbakeslag at de kokende, boblende affektene blir til noe skikkelig ubehagelig.

The Hills fungerer som et folkelig latteranfall uten større bekymringer, romanen er ofte djevelsk morsom, men den kan også leses som et allegorisk kammerspill om hvordan kapitalismens transaksjoner utspiller seg. Vi ser de sleazy spillene mellom maktposisjonene, hvor tjeneren, altså slaven, og kvinnen brukes som mellomledd. Kvinnen, altså kapitalen, flyter på en sexy måte fra stambord til stambord, og åpner muligheter for utveksling. Latteren knytter seg til tjenerens anspenthet, og hans ekstreme observasjonsevne, men også til språket som virker fullt av overskudd. Man kan for eksempel gå med både bedriftsøkonomiske og akuttpsykiatriske skritt over gulvet. Det er gode grunner til å le, men mot slutten melder også gyset seg: Den rene sjelen som kan korrumperes, blir hengt utover avgrunnen flere ganger før vi når siste side. Den eneste personen tjeneren sannsynligvis bryr seg ordentlig om, lille Anna, svever i fare på flere ulike måter.

Faldbakken åpner hele to separatutstillinger samtidig med at The Hills gis ut. Han har for lengst slått gjennom som bildekunstner internasjonalt, og det er noe catchy over verkene hans. Hvem husker ikke hits som den utbrente bilen på høykant, den omvendte Vigeland-statuen, veggen av Marshall-forsterkere, og de vandaliserte bibliotekhyllene. Det brede spekteret fra de kjølige, konseptuelle analysene til den mørke, men ganske varme, latteren i romanene, tegner opp en kunstner med potensiale til å bli populær i ordets beste betydning.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. september 2017.

Monday, August 28, 2017

Louisiana Literature har på deres Facebook-væg publiceret Chris Kraus' svar til Mette Høeg som også er sendt til Berlingske.

To the editors:

I’m grateful to Mette Høeg for her thoughtful and positive review of my book, 'After Kathy Acker'. But I’m perplexed as to why her praise of my work must come at the expense of Emma Holten, and the young women who are the book’s potential readers.

Holten wrote an excellent, clear and accessible afterword for my book ‘I Love Dick’, recently published in Danish by Gyldendal, that Høeg inexplicably finds “conceptually tone-deaf” and “literarily unfit.” Since Holten knows my work well, the Louisiana Literature festival asked her to be my conversant yesterday at the festival. Following Holten’s well-prepared questions, our conversation – staged for an audience of general readers – ranged from Bertholt Brecht to the French anarchist group Tiqqun to phenomenology and spectacle. As demonstrated in her own work concerning notions of image and selfhood and internet privacy, Holten has a gift for making difficult concepts appealing and accessible to large numbers of people.

As a writer, I’ve had the unusual and exhilarating experience of seeing a book that I wrote twenty years ago for a very small, New York art-world and intellectual audience, revived by a new generation of readers, adapted for television and translated into more than a dozen languages. This revival occurred because of the book’s popularity among young women who identify themselves as feminists. If I’ve learned anything through this revival, and meetings with ‘I Love Dick’s new readers, it’s that there is a multiplicity of feminisms. Those who take an interest in stereotypically ‘female’ concerns such as sexuality, the search for a mate, and overcoming self-doubt – concerns that are fundamentally human, although they have long been relegated to the ‘female’ ghetto – do not necessarily do so at the expense of more ‘noble’ macro-politics. The young women I’ve met while touring this book are hardly “bland, beach-ball feminists,” as Høeg unfairly describes Holten.

‘I Love Dick’ ranges across the worlds of philosophy, politics, art history and critical theory. Growing up in a working class community in the US, little was expected of me beyond attending community college. I wrote ‘I Love Dick’ to young women of similar backgrounds, making sure that the language was clear enough to be understood by anyone with an interest in doing so. The greatest pleasure in touring the book has been meeting young women readers whose copies of ‘I Love Dick’ are heavily annotated with notes, markers and post-its.

Since at least the era of second-wave feminism, media has always loved staging a ‘catfight,’ in which one prominent woman attacks another for the gratification of a largely male audience. It seems somewhat irresponsible to me that a respected newspaper like Berlingske would publish an incendiary and unfounded attack on a third writer under the guise of a book review.

Thank you for your consideration,
Chris Kraus

Saturday, August 19, 2017

Acker uten anker

Chris Kraus
After Kathy Acker. A literary biography
345 sider
Semiotext(e) 2017

Du finner henne utvilsomt i et panteon av feministiske heltinner gjennom tidene: hennes snauklipte hår, ørene med en rekke glitrende ringer, de mørke øynene som ikke viker, over en rødmalt munn med en gullglitrende fortann: Kathy. Den amerikanske forfatteren Kathy Ackers (1947 – 1997) selvbevisste utseende er ikke så spesielt i dag, men faktum er at hennes look ble prototypisk for pønkfeminister i løpet av 1980- og 1990-tallet, da hun begynte å nå ut til et større publikum. Acker var den første kvinnelige forfatteren i sin generasjon til å oppnå status som en subkulturell helt som seilet inn i mainstreamkulturen og ble ikonisk.

Hun er født i New York City, men har sterke bånd til vestkysten, spesielt San Diego, og til London, hvor hun bodde de siste årene, da hun fikk stjernestatus. Siden hennes første utgivelser i 1973, den selvpubliserte mail art-føljetongen The Childlike Life of the Black Tarantula, pamfletter i opplag på 300 stykker som ble postet en gang i måneden, var hun konstant i fluks fra kyst til kyst og fra sofa til sofa, så fattig – og ofte syk – at hun måtte tjene penger på 42nd Streets sexshow, en kvintessensiell politisk klemme mellom sex, sykdom og penger som hun igjen og igjen vendte tilbake til i sine tekster.

Ackers netterk i kunstverdenen var omfattende, men den dagen hun døde – altfor tidlig av kreft i hele kroppen – ble hennes rastløshet disse nettverkenes filosofiske «problem»: Hvor skal vi minnes en så rastløs sjel? Hvor er Ackers anker, hvor skal vi valfarte til for å minnes henne? Hennes første serieaktige verk er signert The Black Tarantula. Disse er siden samlet som en slags roman, og få har vel arbeidet så intenst mot ideen om fast identitet. Men er hennes tekster da abstrakte? Nei, det er de slettes ikke, de er intenst selvbiografiske og seksuelt eksplisitte, men skapt ut fra en helt spesifikk idé om hva identitet er. De pornografiske innslagene er både hentet fra trashromaner og fra hennes eget liv. Hun uttrykte seg gjennom andres tekster, som poeten David Antin (1932 – 2016) hadde lært henne i San Diego: "Kopiér!"

Ackers syn på identitet er inspirert av den amerikanske konseptkunsten og såkalt French Theory, men hos henne er det mer enn en cerebral teori; det er en praksis, en strategi, et begjærsuttrykk: Selvet er et script som kan klippes i og omskrives, et ganske optimistisk konsept som ikke ligger så langt fra psykoanalysen. Selvet er en collage av minner, drømmer og tyverier fra kunsthistorien. På den måten finnes ikke Ackers anker, og det finnes ikke et enkelt svar på hvor vi skal plassere vårt Acker-monument. Det mest nærliggende er å minnes henne i en bok som kan reise like langt som Acker selv. Denne boka er heldigvis skrevet nå, av en beslektet forfatter som også var hennes redaktør [Dette er ikke sandt. Det er Lotringer som har redigeret Hannibal Lecter, My Father] Det er : Chris Kraus, som her hjemme er kjent for romanen I Love Dick (1997, på norsk i 2016).

Spørsmålet om opprinnelse er ikke tatt ut av lufta. Det er en kunstnerisk problemstilling, men også en dypt personlig. Acker kjente ikke sin biologiske far, som hun drømte og skrev intenst om, men likevel unnlot å oppsøke da han ble sporet opp. Hun kuttet ut kontakten med sin uselvstendige mor Claire, som angivelig ikke kunne administrere sitt liv, og endte med å velge å avslutte det. Kathy var imidlertid sterk, hun var en høyt begavet og belest kvinne i en tid med få akademiske karrieremuligheter. Kraus skriver fra et relativt nøytralt ståsted, men en viss grad av myteknusing må til. Kathy løy, kan man si, eller: Kathy drømte, hun begjærte et kreativt liv, og metoden var maktfull forføring av mannlige kunstnere, som hun brevvekslet med, og ofte endte med å kannibalisere seksuelt og intellektuelt.

Det har vært forvirrende at forske på en kunstner med et så aktivt omskrivende forhold til egen historie, og noen av Kathys hvite løgner, for eksempel at hun var elev av Roman Jakobson og Herbert Marcuse, har blitt gjentatt av mange forskere. Kathys fiktive selvmytologier er på den måten blitt sanne. Kraus har definitivt ikke skrevet en hagiografi, men hun er også lojal, hun kaller Kathys løgner "a system of magical thinking," og er mer interessert i å avsløre de omstendighetene som holdt hende nede. Blant annet var hun en av de fattigste i hennes skoleklasse, og skammet seg for mye til å invitere folk hjem.

Tiden før AIDS-krisen var betydelig mer promiskuøs enn samtiden, og en rekke kolleger (Martha Rosler, Laura Mulvey) fikk deres menn spist av Acker. Det skapte en del konflikter som noen av de intervjuede ikke akkurat legger lokk på. Hennes partner mellom 1977 og 1980 var Semiotext(e)s redaktør Sylvère Lotringer, som senere giftet sig med Kraus. Lotringer har for øvrig publisert ett av de beste intervjuene med Acker, "Devoured by Myth" trykt i Hannibal Lecter, My Father (Semiotext(e) 1991).

Det er bemerkelsesverdig hvor usynlig Kraus gjør seg i teksten. Ytterst få steder refererer hun til sin egen kontakt med Acker [Kraus siger selv at hun bare mødte Acker to gange]. Det er så man nærmest får sjokk når det et sted står at hun så henne opptre på Pyramid Club. Men når det kommer til litteratursyn, kan After Acker betraktes som en selvbiografi i andre potens. Kraus har definitivt utviklet sitt eget sterke ensemble av stemmer i sine romaner, men i After Acker får vi innblikk i noen av de grunnleggende grepene som blant annet gjør I Love Dick så forfriskende. I biografien er Kraus ingen steder, fordi hun er alle steder.

Acker og Kraus' estetiske strategier kalles ofte New Narrative, hvis utspring spores til San Francisco sent på 1970-tallet, hvor forfatterne Robert Glück og Bruce Boone stod for et skrivekurs med fokus på queer identitet, teorieksperimenter og eksplisitt bruk av selvbiografi. Kraus' romaner som I Love Dick og Aliens & Anorexia (2000) er tydelig påvirket av New Narrative. Her mikses brevform, teori, sampling og bekjennelse til en unik, hybrid prosa. Er tiden kommet for New Narrative? Noen av oss tørster etter en friskere og mer romslig bruk av selvbiografisk materiale, som er mindre skingrende i sitt fokus på etiske problemstillinger og skandinavisk hverdagsrealisme.

Susanne Christensen, Klassekampen 19. august 2017.

Sunday, June 25, 2017

Hvem skriver du som kritiker til?

Til alle! En anmeldelse giver et diskuterende bud på en læsning – som i en læsekreds eller som i en slags jazzimprovisation, hvor der er plads til både den almindelige litteraturinteresserede og forfatteren selv, som for mig at se ikke er noget specielt; hun er en læser som os andre, hvis hun vil opfatte sig som sådan.

Har anmeldelsen som genre udlevet sig selv?

Både redaktører og kritikere må genopfinde genren hver dag. Den norske kritiske offentlighed fungerer godt, der er mange dygtige aktører, men der produceres alligevel en del samlebåndsanmeldelser, der giver indtryk af en automatiseret proces, hvor aktørerne har glemt hvad meningen er eller ikke orker at stille sig de grundlæggende spørgsmål. Dele af kulturjournalistikken står i stampe, og præsenterer i stadig mindre grad et alternativ til klikøkonomien: Identitet til de identitetshungrende, et kendt ansigt og en tryghedsskabende spejling af hverdagslivet, er ofte hvad man får. Kulturjournalistikken, som reelt kæmper for sit liv foran en digitaliseringstsunami, forsøger at emigrere til nyhedssiderne med sager som går på forfatterens eventuelle overskridelse af etiske grænser. Karl Ove Knausgård er blevet tildelt rollen som altoverskyggende offentlighedsanker. Den rolle, er det kun den autobiografiske romanforfatter, der kan få.

Oplever du et krav om aktualitet og (samfunds)debat, når du anmelder?

Nej. Min skrivepraksis var allerede i gang, da jeg blev kaldt kritiker. Jeg godtog den identitet og bestemte mig for at forsøge at holde den levende og bevægelig.

[Dette svar kan måske kaldes utilstrækkeligt, forsøger at uddybe her.]

Hvor synes du, kritikken bør bevæge sig hen?

Thykiers længsler kan kun delvist realiseres i avisformat. Småforlagsfaunaen blomstrer, men den ser det næppe som sin mission at gøre offentlighed. Den opererer snarere ud fra en fluxus-tankegang. Det skal ikke være enten/eller, men disse spæde offentlighedsforsøg er for nemme at ignorere. Thykier påpeger, at den mest spændende litteratur har dematerialiseret sig og i mindre grad findes i genkendelige bogformater. Det må kritikeren formidle, men jeg tror ikke parterne kan nå hinanden tilfredsstillende. Det efterlader et kæmpe hul. Nogen må vælge at gøre litterær offentlighed i fuld forpligtende alvor, og det bedste forum jeg kan forestille mig er tidsskriftet.

Enquête om litteraturkritik ved Mikkel Thulstrup Nielsen i Politiken 25. juni 2017.